Slik bruker du kart og kompass. Navigasjon og orientering for friluftsliv, korte og lange turer

[ Home ] [ Up ] [ Fottøy ] [ Havreposen ] [ Kart og kompass ] [ Klærne ] [ Turproviant ] [ Redskaper ] [ Så få ting ] [ Soveposen ] [ Termosen ] [ Tørking av sko ] [ Uten kompass ] [ Ryggsekken ] [ Pakking av turmat ] [ Så få ting ] [ Soveposen ] [ Termosen ] [ Tørking av sko ]

Hva er vitsen med kart og kompass?

Det tar tid å lære seg å bruke kart. Nå som de fleste av våre populære rekreasjonsområder har merkede løyper, er vel mye av vitsen med kart og kompass borte?
Mer feil kan du ikke ta. Kart og kompass er et hjelpemiddel som kan berike turen din, selv om du er aldri så godt kjent i et område. Med trening i å lese kart kan du hente ut et hav av opplysninger som du ellers ville vært avskåret fra. Ut fra kartet kan du lese hvor du finner en vindstille rasteplass, vann til tekok, gode teltplasser, fine fiskeplasser eller hvor langt du har gått eller mangler å gå. Du får vite høyden på den flotte fjelltoppen i syningom og mye mer.
Kartet er også en viktig sikkerhetsdetalj. Skulle noen skade seg, kan du raskt finne ut hvorrnærmeste vei og beste evakueringsvei er. Du kan navigere deg fram i tykk tåke eller tett mørke. Kartet er kanskje ikke alltid like nødvendig, men vil som regel berike turen. Uten kart og trening i kartlesing vil du kanskje heller ikke våge å ferdes utenfor vei og merkede løyper.

Når skal jeg bruke kart og kompass?

Hvis du venter med å ta fram kart og kompass til du er usikker på hvor du er, eller kanskje har gått deg vill, er du i en vanskelig situasjon.
Kart og kompass må du bruke før, under og etter turen. Hvor lang tid brukte jeg på de forskjellig strekningene? Hvor høy marsjfart gir det? Hvordan er de forskjellige terrengformasjonene gjengitt på kartet? Hvor mye bommet  jeg med kompasset på denne strekningen? Hvordan kunne avviket blitt mindre? Hvis du ikke har prøvd deg fram i områder hvor du føler deg trygg, skal det mye til at du stoler fullt og helt på kartet når det virkelig gjelder. Orientering handler først og fremst om erfaring og trening.

Kart er viktigst

I områder med noenlunde god sikt klarer du deg som regel godt med kartet. Du kan lese deg fram til hvor du er og til de forskjellige himmelretningene. Kartet inneholder et hav av forskjellig opplysninger og jo mer du bruker det, jo flere opplysninger kan du få ut av det.

Hvilket kart skal jeg velge?

Kart kjøper vi som regel i bokhandelen. Der kan du få se egne kataloger over hvilke type kart som finnes, og hvilket kartblad du trenger. Norges Geografiske Oppmåling har siden 1773 utgitt kart over Norge. Til turbruk er NGO-s femfargede serie M 711 nesten enerådende, og alle turkart over spesielt populære om råder er satt sammen av kart fra M711-serien. M 711-serien består av 725 kart og dekker hele Norge. Gjennom bokhandelen kan du bestille kartkatalogen over hele serien. M 711-serien er etter NATO-standard og tilsvarende kart er laget for hele Europa.
På langtur bør hver av turdeltagerne ha kart. Dersom et kartsett blir tatt av vinden, blir vått og går i oppløsning eller på annen måte går tapt kan du være ille ute. Kartet bør oppbevares i en gjennomsiktig plastpose. Plastbelagte kart er også blitt vanlig og det selges egne impregneringsmidler for kart. Kartmappe var vanlig tidligere, men mange synes de er for omfangsrike og at de stadig er i veien under turen.
For orienteringsløpere finnes kart i enda mindre målestokk. Vanligvis fra 1:25.000 og helt ned til 1:5.000.

Målestokk

Et kart er en forenklet, flattrykt og forminsket avbilding av terrenget sett ovenfra. Hvor mye kartet er forminsket fremgår av målestokken. Måle stokk 1:50.000 betyr at en del på kartet utgjør 50.000 deler i terrenget. En centimeter på kartet utgjør altså 50.000 cm i terrenget. For å gjøre det litt enklere er det lurt å sette komma blant alle nullene, en meter er 100 cm. Vi setter altså komma etter å telle to sifre bakfra. Dermed viser kartet med målestokk 1:50.000 at 1 cm=500 meter. En cm på kartet er 500 meter i terrenget. Har kartet målestokken 1:200.000 bruker vi samme teknikk. 1 kilometer er 1000 meter og 100.000 cm. Dermed setter vi komma etter fem sifre telt bakfra og får at kartet med målestokk 1:200.000 betyr at 1 cm på kartet er 2 kilometer (200.000 cm) i terrenget. Skal du måle avstanden på kartet bruker vi en linjal, gjerne den som er på kartet. Mål hvor mange cm på kartet det er mellom to punkter. Se på kartet hvor stor målestokken er og du kan regne ut distansen i luftlinje. Er distansen fem cm på kartet og måle stokken er 1:200.000 (1 cm på kartet er 2 kilometer i terrenget) kan vi regne ut avstanden slik: 2 kilometer x 5 = 10 kilometer. Altså er 5 cm på kartet 10 kilometer i terrenget, når måle stokken er 1:200.000. Hvor stor ville avstanden være om målestokken var 1:50.000?

Karttegn

Karttegnene er symboler som viser hva som er på stedet. For å lese kartet må du kjenne tegnene, akkurat som du må kjenne bokstaver for å kunne lese en bok. Karttegnene står forklart på alle kart, og etterhvert som du får erfaring vil du lære dem utenat, som bokstavene i alfabetet.

Høydekurver og ekvidistanse

En høydekurve er en linje som går gjennom alle punkter som ligger i samme høyde. Ekvidistanse er den loddrette avstanden mellom høydekurvene.
For å forklare hva ekvidistanse er, kan vi tenke oss at vi bygger en 10 meter høy demning tvers over en dal, bekken som renner gjennom dalen vil etterhvert fylle opp dalen. Alle punkter langs stranda kommer i samme høyde som demningen. Strandkanten er med
andre ord en 10 meters høydekurve. Bygger vi demningen enda 10 meter høyere vil vi få enda en strandlinje som ligger 20 meter høyere, og dermed dannes en 20 meters høydekurve over den opprinnelig dalbunnen. I dette tilfellet hadde vi 10 meters høydeforskjell mellom høydekurvene og vi kaller det 10 meters ekvidistanse. På NGO's M711kart, som er det vanligste turkartet, er ekvidistansen 20 meter og i tillegg er høydekurvene som markerer hver 100 meter, tegnet med fetere linje. Høydekurvene er som regel tegnet med brunt.
Jo tettere det er mellom høydekurvene, jo brattere er terrenget. I begynnelsen kan det være litt vanskelig å tyde høydekurvene riktig. Det kan være vanskelig å se hvilken vei bekken renner, eller om det er en dal eller en åsrygg du ser på. Dette er noe som kommer av seg selv med trening. Kurvene bøyer innover i en dal, utover på en rygg og bekken renner mot kurvens bue. I småkuppert terreng bør du kjenne til at stup på 19 meter ikke behøver å komme frem på kartet, dersom kartet har ekvidistanse på 20 meter. På M711kartene er det som regel stiplede høydekurver med ekvidistanse 10 meter i småkupperte områder. Slike kalles hjelpekurver.

Rutenettet på kartet

Kartet har påtrykt tynne, sorte, parallelle hjelpelinjer - meridianer, som viser nord - sør-retningen. Nord er alltid øverst på kartet. Gradenettet på kartet er til stor nytte. På mange kart er rutene kvadratiske kilometerlinjer. Den horisontale linjen er parallell med ekvator, mens den vertikale går i en tenkt linje mellom sydpolen og nordpolen.
Alle rutene har sitt nummer og dette kan vi bruke som referanse for å oppgi en posisjon.

Å orientere kartet

Legg kompasset oppå kartet og vri kartet slik at kompasspila er parallell med den geografiske nord-sør retningen på kartet. Nå er kartet orientert og du kan prøve å kjenne igjen kirker, fjelltopper, dalsøkk, jorder og andre detaljer på kartet.
Dersom du vet hvor du står og samtidig kjenner igjen en terrengdetalj, kan du også orientere kartet uten kompass.

Kartreferanse

Av og til har vi bruk for å angi et sted på kartet. Hvis mottageren av opplysningene er ved siden av deg kan du peke på kartet, men dersom opplysningene skal formidles over telefon eller skriftlig, er det nødvendig å kunne angi eksakt posisjon. Da bruker vi gjerne en sekssifret kartreferanse som angir posisjonen med en nøyaktighet på 100 meter. På M711 kartene er hver kilometerrute anvist med en horisontal og en vertikal tallrekke. Sifrene er både angitt i kanten av kartet og med to vertikale og to horisontale tallrekker inne på kartet.
Når vi skal angi kartreferansen på hvor vi er, finner vi først det horisontale tallet for ruten, så bruker vi kompasset eller øyemål og deler ruten i 10 deler. De to første sifrene i kartreferansen blir altså rutens siffer som er angitt på kartet, mens det tredje sifferet er det som vi har tatt ut med linjalen på kompasset. En del er to millimeter. Dersom du står 10 millimeter inne på rute 33 blir de tre første sifrene 3-3-5.
Deretter finner du det vertikale rutenummeret og deler ruten inn i 10 like store deler vertikalt. Det blir de tre siste sifrene i kartreferansen. Den sekssifrede kartreferansen finner du først fra den horisontale posisjonen og deretter med den vertikale. Huskeregelen er:

Inn døra og opp trappa.

KOMPASSET VISER INGEN OMVEIER

Før eller siden kommer du ut for at du ikke aner hvor du er. Terrenget er paddeflatt eller diffust. Kan hende er det blitt mørkt som i en sekk eller tåka har kommet. Kan hende ønsker du å holde stø kurs for å spare tid mellom to punkter. Du ønsker å føle deg trygg på retningen og gå i luftlinje. Kompasset viser ingen omveier!
Kompasset består av en plate med en boks som inneholder en magnetisk nål. Boksen kalles kompasshus og inneholder olje, sprit eller bare luft. I kompasshuset er det en liten loddrett aksling som kompassnåla er montert på. Oljekompassene er praktisk talt enerådende i dag, fordi oljen raskt demper kompassnålas bevegelser. Oljen fordamper heller ikke så lett som sprit i spritkompassene. Holder du kompasset vannrett slik at nåla får svinge fritt, vil det raskt stille seg med nåla mot nord.
Som regel er denne spissen farget rød og har en flekk fluorescerende — selvlysende — farge for at du skal se den i mørket. Speilkompasset er velegnet som turkompass. Speilkompasset har et speil som brukes til krysspeiling og for å ta ut nøyaktige kompasskurs.

Nordlinjer

Hus

Speilet er ofte utformet slik at det danner et lokk som beskytter kompasshuset.
Kompasset med gjennomsiktig kompasshus er å foretrekke. Kompasset er montert på en gjennomsiktig plastplate med lineal med cm-mål og marsjretningspil. Ferdes du mye i oversiktlig terreng og ikke har behov for helt nøyaktig navigering, er armbåndskompasset tjenlig. Det er et kompasshus som er montert på en armbåndsrem. Pass på ikke å feste det ved siden av klokka, ellers får du feil verdier. Kompasset bæres i lommen på buksen eller jakken, festet med en snor til beltet eller et knappehull. Enkelte ganger oppstår luftblærer i kompasshuset, men disse virker ikke inn på kompassets funksjon. Dersom kompassnåla på vinterføre skulle begynne å følge med kompasshuset rundt når du vrir på det, kan du prøve å varme det i lommen, slik at oljen blir mer tyntflytende.

Slik tar du kompasskursen

1. Legg kompasslinjalen på kartet fra det stedet du er til det stedet du skal. Pass på at pila på linjalen peker dit du skal.
2. Vri kompasshuset slik at linjene i kompasshuset blir parallell med meridianene (strekene som peker mot nord) på kartet. Pass på at nordpilen i bunnen av kompass huset peker mot nord på kartet.
3. Ta kompasset opp fra kartet, hold det flatt i hånden og snu deg rundt inntil kompassnåla ligger riktig over N-S pilen i bunnen av kompasshuset. Pilen på kompasslinijalen peker nå i den retningen du skal gå.

Misvisning

Kompasset peker mot den magnetiske nordpolen, mens kartet er rettet inn etter den geografiske nordpolen. Forskjellen mellom disse to polene kaller vi misvisningen. Misvisningen varierer på forskjellige steder i landet og avtar og øker år for år. Forskjellen mellom de to polene er så liten, at under vanlig turorientering er det ikke nødvendig å ta hensyn til denne feilkilden. Dersom misvisningen er 1^o vil du gå nesten 18 meter for langt til høyre eller venstre pr. kilometer. Dersom du ikke må gå flere mil med kompasset uten mulighet til å justere kursen underveis, eller misvisningen overstiger 4-5^o, er det ikke nødvendig å justere for misvisning. For å kompensere for misvisningen tar du først kompasskursen på vanlig måte, og deretter legger du til eller trekker fra misvisningen. Hvor stor misvisningen er, kan du se ved siden av tegnforklaringen i bunnen av kartet.

Silvia peilekompass er et solid turkompass. Speilet kan brukes i flere sammenhenger. Lokket beskytter kompasshuset godt.

Feilkilder

En annen feilkilde som kan gi langt større utslag, er om det er magnetitt eller magnetisk jernmalm i berggrunnen eller du står på en jernholdig myr. Blant annet på Hardangerjøkulen er det magnetitt i berggrunnen, noe som kan gi betydelige avvik. Den vanligste feilkilden under bruk av kompass er ting som du har på kroppen. Er du på jakt, må du holde våpenet langt vekk fra kompasset. Jernet påvirker kompasset kraftig. En Walkman i brystlommen, elektriske instrumenter, forbrenningsmotorer samt store metallflater vil gi betydelig feil på kompasset. Til og med klokka eller kniven din vil gi feil om de bare kommer nær nok.

Kompasset som klokke

Er du uten klokke kan du stille den etter kompasset. Sola går med 15^o i timen, men metoden er ikke særlig nøyaktig. Alle nye kompass bruker gradinndeling med nygrader. Det vil si at sirkelen deles inn i 400 grader i stedet for 360. Det finnes også kompass som deles inn i streker. En strek er en vinkel som spriker en meter på en kilometers avstand, og sirkelen deles da inn i 6400 streker.

Peiling

I Nord-Norge sier fiskerne at de har gode meer på plassen. Det betyr i praksis at de har tatt ut en god krysspeiling slik at de kan finne igjen posisjonen. Hvis du ikke vet helt eksakt hvor du er på kartet, men kan kjenne igjen to formasjoner på kartet, for eksempel en fjelltopp og en vik - kan du ved hjelp av peiling fastslå hvor du er på kartet. Ta kompasskursen dit ved å sikte langs kompasslinjalen på fjelltoppen og vri kompasshuset til nordpilen faller sammen med nord på kompasspilen. Legg kompasslinjalen langs fjelltoppen og vri hele kompasset inntil linjene i kompasshuset faller sammen med meridianene på kartet.
Trekk en strek langs kompasslinjalen. Gjenta prosedyren på det andre kjente punktet. Du bør helst ha flere kjente punkter enn to, for å få et godt resultat. Krysspeiling er det motsatte av å ta en kompasskurs.

Andre hjelpemidler

Høydemåler er et svært følsomt barometer med skala for høyde, som justeres ut fra kartet på alle kjente punkter. Høydemåleren kan være nyttig i fjellet hvor du ferdes i områder med store variasjoner i høyde. Høydemåleren kan også brukes som barometer.
Kartmåleren er et verktøy med et lite jul og en skala som du fører langs ruta du vil gå. På skalaen kan du så lese av nesten eksakt hvor lang distansen er i luftlinje. Et fint hjelpemiddel under planleggingen av turer.
Skrittelleren er et fintfølende instrument som teller hvor mange skritt du tar, og ut fra en innebygget skala viser hvor langt du har gått. Orienteringsløpere bruker å telle skrittene helt manuelt. Begge metoder må du prøve deg frem til under forhold som kan kontrol- leres. Hvor mange skritt du bruker på kilometeren vil avhenge av hvor tungt du bærer, lendets beskaffenhet og dagsformen.
Skal to eller flere krysse store åpne områder i tykk tåke, er det en spesiell teknikk som er nøyaktig. Førstemann går med kompass. Andremann går 10-15 meter bak og bruker også kompass. Når førstemann kommer ut av kurs korrigeres han av andremann. Metoden er utviklet for brevandring, men kan med hell også brukes i andre situasjoner.

1. Startpunkt
2. Mål
3. Meridianlinjer, streker som peker mot nord
4.Kompashuset vries inntil meridianlinjene i kompaset er paralelle med meridianlinjene på kartet.
5. Her leser du av kompasskursen

Orientering i praksis

Når du har tatt ut kompasskursen, sikter du inn kompasset på et fjerntliggende punkt. I skog er det gjerne en tretopp noen hundre meter foran deg, på fjellet kan det være en bergknaus eller et bratt parti, noen kilometer foran deg. Når du kommer fram til dette stedet, tar du frem kompasset på nytt og tar ut et nytt punkt. Under kompassmarsj i skog hvor du bare kan ta ut punkter noen få hundre meter foran deg, kan du beregne 50 til 150 meters avvik pr. kilometer. Det er derfor klokt å gå mot faste punkter med noen kilometers avstand, slik at du hele tiden kan justere kursen. Kompasstrekk på noe særlig over fem til åtte kilometer bør du unngå.

Oppfangningslinjer og mellompunkter

Feilkilder når du tar ut kompasskursen, misvisning og unøyaktigheter under bruk av kompasset, gjør at du kan forvente at du går 50 til 100 meter feil pr. kilometer. Det er derfor helt nødvendig å sikre seg mot å bomme på målet og dermed gå for langt. Skal du til en hytte som ligger i et hjørne av et stort vann, bør du ta kursen midt på vannet, slik at du har litt slingringsmonn begge veier. En oppfangningslinje er en lett kjennelig terrenggjenstand som er lett å treffe. Gode eksempler er veier, brede stier, høyspentlinjer, elver og vann med særpreget form. Det viktigste med en oppfangningslinje er at du ikke kan gå forbi den. Når du har kommet til oppfangningslinjenfølger du denne til du på nytt er helt sikker på hvor du er, og tar ut en ny kompasskurs. Skal du langt gjennom ukjent terreng, kan det være sikrest å lage mange oppfangningslinjer eller mellompunkter, slik at du hele tiden er rimelig trygg på hvor du er.

Som hanken på ei bøtte

Det er langt fra alltid at den korteste veien er den rette linjen mellom to punkter. Bare tenk deg hanken på ei bøtte. Om du følger hanken opp og ned eller om du følger den rundt, så er veien like lang. Du vil imidlertid bruke langt mer krefter på å gå over, enn å gå rundt. Særlig når vi går på ski er det viktig å holde høyden, når du først har vunnet den. Det er ikke lurt å slippe seg ned i dalbotner, dersom du må opp igjen på den andre siden. Likeledes bør du unngå å gå over fjell og åskammer dersom du må ned igjen på den andre siden. Undersøk om du kan gå rundt uten at det koster for mye tid. Det er sjelden lurt å følge vassdrag og bekker for å komme raskt frem. I terreng med store høydeforskjeller renner vannet ofte utfor stup og skrenter, men i flate områder er det gjerne så tilgrodd at det er vanskelig å ta seg frem. For de mest brukte turområdene i landet vårt er det laget egne kart basert på M711-kartene. På disse kartene er gode ruteforslag tegnet inn, og det er avmerket betjente og ubetjente hytter. Mange steder er løypene merket, men la ikke kartet bli liggende igjen. Skulle været bli ille, vil du kanskje ikke klare å følge ruta. Dersom noen i følget skulle skade seg, er det kun ut fra kartet du kan finne raskeste vei til hjelp.Likeledes er det også godt med et kart for å finne ut hvor langt det er igjen fram.
På et kart er gjerne kommune- og fylkesgrenser tegnet inn. Vær sikker på hva som er sti og hva som er kommunegrenser. Det er fort gjort å ta disse grensene for å være stier.
Av og til kan du komme ut for så tett vær eller tett mørke at du ikke ser mer enn en armlengde foran deg. Dersom du da ikke er helt sikker på hvor du er, bør du gå i bivuakk. Uansett: stol alltid på kompasset. De fleste av oss er litt sterkere i høyre kroppshalvdel og tar litt lengre skritt med høyre ben. Når du går med kompass har du som regel følelsen av at du går i ring fordi du jevnlig må korrigerer mot høyre, men hviss du ikke stoler på kompasset i slike situasjoner, vil du ikke nå målet med det første.

Selv om du følger merkede løyper har du stort utbytte av et kart. Dersom noen skader seg, eller været blir dårlig, kan kart og kompass bety liv eller død.

Orientering i mørket og i dårlig sikt

Å gå på tur i mørket er en fin opplevelse. En stjerneklar vinternatt hvor nordlyset blafrer spøkelsesaktig over himmelen og fremfører et intenst skuespill, kan være like flott som en påskedag hvor sola steker fra en glassklar knallblå himmel. Den intense stillheten og følelsen av å være en del av en uendelighet av tid og rom, gjør natta til en storslått opplevelse. Bare prøv!
Orientering med kart og kompass krever trening og erfaring. Bruk kart og kompass også når du er trygg på hvor du skal. Legg merke til hvor lang tid du bruker på de forskjellige distansene og terrengtypene. I ledige stunder kan du reise på kartet og minnes tidligere turer. Du vil snart oppdage at å lese kart er fin underholdning både før, under og etter en tur.